50% av hønene i Norge står i bur. Eggene de verper blir umiddelbart tatt fra dem. De triller bort fra dem og ned på et trillebånd. Hønene får aldri ruget på eggene. Kyllingene klekkes ut i rugemaskiner, for så å sorteres etter kjønn. Alle de små hanekyllingene avlives, mens hunnene settes i bur for å bli verpehøner.
Burene er små, med ni høner i hvert bur. Fra 2012 inneholder burene vaglepinne, redekasse og støvbad. Men burene er fortsatt små, og høner som blir hakket på vil fortsatt ikke ha mulighet til å komme unna de andre.
Bøndene velger burhøns, fordi det krever mindre arbeid enn å la hønene gå fritt. Dyrevelferd er ikke noe de tenker på. Det ene de ønsker er inntekter i form av høyest mulig eggproduksjon.
Hønene lever i halvmørke hele livet. Som følge av den voldsomme påkjenningen ved å sitte innestengt på en plastpinne i et lite metallbur, ødelegges de psykisk og kan lett begynne å hakke på hverandre. Eggbøndene møter situasjonen ved å dempe belysningen, så dyrene skal bli mer passive.
* Bildet til høyre er av de gamle burene da hønene stod på netting, og det var tre høner i hvert bur.
De fleste høner lider av benskjørhet. Mens høna fra naturens side kun er ment å legge egg noen få ganger i året, er hønene i dag avlet frem til å legge ett egg om dag. Dette tapper store mengder kalsium fra skjelettet deres.
Burhønsene får også ofte sår på føttene, og smerter som følge av det stillestående livet.
Når høna er rundt ett år, og ikke lenger verper så mye som før, sendes hun til slakteriet.
Mange av dyrene får benbrudd og skades under transporten.
