Husdyrenes situasjon kan virke idyllisk når man om sommeren går i fjellet eller besøker en bygd og treffer gressende kuer på beite, og små lam som rusler sammen med moren sin, side ved side. Virkeligheten til dyrene ser man først når høsten kommer og de samles inn; noen for resten av året å stå innestengt i fjøs, andre for å sendes til slakteriet. Om man videre leser veterinærrapportene og ser hva bøndene påfører dyrene av lidelser, i form av jurbetennelse, liggesår og annet, blir livet til dyrene ikke lenger så idyllisk.For ikke å glemme den dypeste smerten, som dessverre så altfor få av bøndene ser; smerten ved å fratas barna sine - kuene idet kalven deres kommer til verden og sauene etter noen måneder med lammene til fjells.
I et land som Norge som anser seg å være så humant, hvordan kan man behandle dyr på dette vis? Skille en nyfødt kalv fra moren sin og sende små lam til slakteriet?
En venninne av meg, som er oppvokst på en gård i Telemark, fortalte en gang at de nyfødte kalvene hadde så vakre øyne ...
Hva er det som gjør at bøndene ikke ser det, og forstår at dyrene har like stor rett på livet som dem selv?
Barn ser dyrenes storhet. For mange barn er familiehunden barnets beste venn. En de kan snakke med, søke trøst hos og formidle omsorgen sin til. En venn som lytter, trøster og er der for dem.
Det finnes så mange som er glad i dyr, også voksne. Jeg er selv en av dem, som ofte har følt mer nærhet til dyrene enn til menneskene rundt meg. Med dyrene møtes man sjel til sjel og opplever den reneste formen
for kjærlighet.
